Dannelse som oppbyggelse
Bokomtale
Denne boken omkring dannelse representerer en reaksjonær stemme innenfor dagens dannelsesdiskurs. Boken hevder vi igjen må børste støvet av fortidens tankekraft i tradisjonen etter Konfutse (551-479 f.Kr.), Aristoteles (384-322 f.Kr.), Kant (1724-1804), Hegel (1770-1831), Kierkegaard (1813-1855), Nietzsche (1844-1900) og Gadamer (1900-2002). Subjektivismen, eksistensialismen eller den ontologiske hermeneutikk bør igjen bli premissleverandørene innenfor pedagogikken og innenfor det å drive dannelsesinstitusjoner. De siste års stortingsmeldinger omkring barnehage og skole omtaler barna i dette landet med finansielle termer som investering, avkastning og produsenter. Våre dannelsesinstitusjoner bør igjen begynne å se på barna som verdifulle uavhengig av deres fremtidige produksjonspotensial. Vi må hente frem ord som barmhjertighet, tillit, nøysomhet og kjærlighet. Dagens dannelsesregime som styres av profitt og pengejag vektlegger heller kynisme, kontroll og forbruk – noe som gir ensomhet og mismodighet. Slik som Kierkegaard fremhever må vi gjenfinne kjærligheten. Den kjærligheten som tror alt, håper alt og utholder alt. Dannelse handler om praktisk liv og ikke om fjollete postulater omkring kunst- og kulturopplevelser. Livet er for alvorlig til å ikke fokusere på de verdier som kan gi oss overskridende barn og ungdommer, som er gode mennesker fremfor gode produsenter. Alle barn er gode nok som de er. Vi som driver med pedagogikk må gjenfinne ”det høyeste gode for mennesket” slik Aristoteles hevdet i sin Nikomakiske etikk. Denne boken prøver gjennom sin pedagogisk arkeologiske famling å grave frem noen nedstøvete ideer i forhold til et ønske om å komme opp med en sann dannelse for våre barn.